Nytt år – med ny leselyst! Første bok lest: To Søstre

Ti dager inn i det nye året og jeg har lest ut to av tre julegaver. For andre er to bøker på halvannen uke ikke mye, men sånn som min leselyst har vært de siste årene, er dette en veldig bra start for meg.

Jeg ble inspirert av andre bloggere som de siste dagene har skrevet om diverse “2017 Book Challenge” og lurte på om jeg skulle lage meg en egen liste eller om jeg skulle forsøke å følge en oppsatt liste. Andre setter opp lesemål for året, de skal lese en bok i uken, eller tre i måneden. Siden min leselyst nylig er våknet til liv, har jeg funnet ut at jeg heller leser det jeg har lyst til, uten krav og lister. Jeg har altså begynt med to bøker jeg fikk til jul, og mitt mål er nå å lese ut tre – fire påbegynte bøker som jeg har liggende. Så får jeg se hvordan det går, etter hvert.

Tre bøker lå under juletreet, en god overraskelse!

 

Boken “To Søstre” av Åsne Seierstad har etterlatt meg full av inntrykk. Historien om de to norsksomaliske søstrene fra  fra Kolsås i Bærum som lurte alle og dro til Syria for å slutte seg til IS-styrkene, er godt kjent gjennom medias dekning av saken da dette skjedde for over tre år siden. Søstrene går i boken under psevdonymene Ayan og Leila, og deres historie gir et innblikk i en verden som jeg kjenner lite til, men som jeg skjønner eksisterer side om side med oss alle, i Norge, i dag. Boken starter som en fortelling om to søstre fra Bærum som slutter seg til IS i Syria. Men ganske snart utvikler «To søstre» seg til også å bli en historie om radikalisering av store grupper ungdommer, og ikke minst en lærerik fremstilling av hvordan krigen i Syria har artet seg de siste fem årene.

Hovedtrekkene i boken var som sagt kjent. også for meg, fra tidligere, men Åsne Seierstad tilføyer detaljer og utdypende informasjon, takket være et rikt kildemateriale. Både det som er stilt til disposisjon av søstrenes familie, og det hun har hentet fra egen research gjør at boken gir et helhetlig bilde av hva som er skjedd og langt på vei også hvordan dette kunne skje. Spesielt inntrykk gjør det å lese de mange meldingene på Facebook og andre sosiale medier som gikk frem og tilbake mellom søstrene og familien her hjemme.

Som fremstilling av en radikaliseringsprosess er boken særlig verdifull, og det er liten tvil om at forfatteren tillegger organisasjonen Islam Net et tungt ansvar for å legge til rette for slik radikalisering blant unge nordmenn. Hun peker videre på ordningen med private koranlærere, det lukkede somaliske miljøet og andre sosiale strukturer blant innvandrerne  som må ta sin del av ansvaret for denne prosessen. Denne prosessen  forandret to normalt livsglade ungjenter fra Bærum til IS-bruder i Syria. I løpet av disse tre årene har de også begge blitt mødre. Når boken slutter, er det veldig klart at deres historie ikke er slutt, dette er ikke historien om hvordan de kom tilbake til Norge igjen. Det er tvert imot, fortellingen om to jenter som vokste opp i Norge, valgte å dra fra familien sin og dra til Syria. Og hvordan kontakten med familien kun ble opprettholdt en stund, for så nå å være omtrent ikke eksisterende.

Boken er også historien til resten av familien. Faren, som drar etter dem, og som forsøker å finne dem og få dem hjem igjen. Moren, som sender faren etter dem, og som etter hvert som ukene og månedene går, faller inn i en dyp depresjon og fortvilelse. Som må være mamma for de yngre barna, samtidig som hun er desperat for å få døtrene tilbake i trygghet. Og historien til broren, som var 18 år og i begynnelsen til voksenlivet, da hans søstre tok et så drastisk valg, og med det sørget for store omveltninger også i hans liv.

Åsne Seierstad skriver at det var faren, Sadiq Juma, som ønsket at hun skrev boken. “Jeg vil at folk skal gjenkjenne faresignalene” sa han. “Selv var vi blinde. Vi trodde det gikk over. Nå vet vi bedre.”

Ordene til faren kunne kommet fra enhver forelder, som har opplevd at tenåringsbarna deres har gjort noe de ikke burde. Men disse faresignalene Sadiq Juma snakker om, gjelder ikke bekymringer for festing, sosiale relasjoner eller ulovligheter, de gjelder radikalisering. Han etterlyser bedre samarbeid, mellom skole, hjem, moské og politi.

Jeg er glad for at Seierstad har skrevet boken, den er en viktig bok i vår tid. Samtidig så tviler jeg litt på at det er hennes lesere som er målgruppen for farens budskap. Boken gir meg et innblikk i en verden som er svært ukjent for meg personlig. Den lar meg kjenne på egne fordommer, og underviser meg og utfordrer mine oppfatninger. Jeg er absolutt av dem som først vil tenke kvinneundertrykkelse og press fra hjemmet, når jeg møter unge kvinner ikledd heldekkende niqab. I boken kommer det veldig klart frem at foreldrene ikke var pådrivere i forhold til klærne, det var jentene selv og miljøet som etter hvert krevde det. Skolen forsøkte absolutt å hindre dette, og samarbeidet mellom skole og hjem i denne saken var bra, men for lite og for sent.

Seierstads bok om de to søstrene er en historie som bør være en tankevekker for oss alle. Krigen i Syria har drevet mennesker på flukt og de bildene som formidles oss gjennom media er preget av brutalitet og grusomheter. På grunn av religiøs overbevisning drar mennesker til de samme områder. Det er å håpe at boken kan gi innsikt og kunnskap, så flere kan være med å se faresignalene Sadiq Juma mener han overså.

Boken anbefales på det sterkeste, dette er en bok som gir innsikt og kunnskap, samtidig som den problematiserer tema ingen av oss bør stille oss likegyldig til i dagens samfunn.

 

 

Harmoni

Om å høre til….

I dag har jeg vært på Sørlandsutstillingen på Bomuldsfabriken Kunsthall. Årets utstilling tar utgangspunkt i det som Tarjei Vesaas kalte Heimsleg, – følelsen av å høre til.

Utstillingskoordinator Grethe Hald skriver i katalogens forord om det å komme fra et særskilt sted, et landskap som alltid vil ligge der inne i oss. Selv om vi i perioder i livet drar bort fra det, og til og med glemmer eller avviser det, så kommer vi alltid tilbake, fysisk eller psykisk, til det uendelige velkjente og vante.

Noen av oss, flytter tilbake til vår barndoms dal, andre besøker hjemstedet i ferier. Eller i minnene. Og akkurat det med minner, det slo meg veldig i dag, mens jeg gikk å så på de forskjellige kunstuttrykk som er representert ved årets Sørlandsutstilling.

Jeg er en person som responderer veldig på flotte farger, og flere av verkene snakket til min estetiske sans og spilte på livets lykkelige harmonier. Kanskje også som respons på det flotte høstværet vi har i Arendal i dag, så var min opplevelse av utstillingen fylt med sollys og glede. Det var mørkere verk representert, men de festet seg ikke like godt for meg personlig. Rosa og lyse pasteller, sol og varme, samt ro og trygghet, fikk jeg av mitt besøk.

Bildene i collagen er utsnitt av flere verk, og jeg vil anbefale deg å ta turen og se utstillingen selv. Åpningstider og mer informasjon om selve utstillingen finner du her: http://bomuldsfabriken.no/

Ett verk vil jeg fremheve, dog: Grete Swahn’s «Foreign Landscape».  Noe i bildet fikk meg til å tenke på vår hytte ved sjøen, hvor jeg tilbrakte min barndoms somre. Den gule rammen minnet meg om vår gule kano, som vi padlet rundt i, og som var følgebåt om vi svømte langt. Tryggheten i at de voksne passet på, de var aldri langt borte. Lukten av saltvann, kløen av myggstikk og smaken av bjørnebær.

Og samtidig, så gikk tankene mine til de land som i dag opplever krig og bombing, terror og trusler. Swahns bilde manet frem bilder av alle de som i dag er på flukt, bort fra deres velkjente steder, fordi det ikke lenger er trygt å oppholde seg der. Og etter at jeg hadde sett det i bildet hennes, fikk jeg ikke frem flere barnlige minner fra mine egne sommerferier i trygge omgivelser, det gikk ikke an å gå tilbake.

Akkurat nå, midt i krisen og reisen til de som flykter, er det ikke de gode barndomsminnene de tenker på, men krigens redsler og vold, samt frykten for det som ligger foran.  Jeg håper at de flyktningene som kommer til oss, kan få oppleve vårt samfunn som en trygg ramme i et nytt liv, slik at de på sikt kan få gå tilbake, iallefall i minner og tanker, til deres Heimslege steder.

Kunst skal berøre. Den skal engasjere, gjerne provosere. Kunsten trenger flere ulike arenaer og i denne utstillingen opplevde jeg å bli rusket litt i den lokale tilhørigheten vi alle har med oss på ferden gjennom livet.

Som Tarjei Vesaas skrev det:

Frå første stund er det vårt.

Før nokon har fortalt det,

at det er snø og granskog

har det plass i oss –

og sidan er det der

heile heile tida

TORNEROSE – FØLELSEN

Da jeg våknet

fant jeg flere nyanser

jeg tidligere har savnet

Og et fargespill som tok

pusten fra meg

Så hadde jeg vært våken

i ett minutt

Og livets grå gremmelse

inntok sin seiersplass

Foran drømmer og nytelser

Jeg la meg til å sove igjen

En Smakebit på En Søndag: «A Gift From Bob» av James Bowen

Dagens smakebit kommer fra fjorårets bok om det umake paret, James og Bob. Mange kjenner sikkert historien til James Bowen, tidligere narkoman og gatekatten Bob, som ble kjent for verden gjennom bestselgeren «A Street Cat Named Bob».

Denne nye historien om Bob, har undertittel «How a street cat helped one man learn the meaning of Christmas» og det er en hjertevarm historie.

s.46

It had been Bob who had really begun to slowly change my attitude to Christmas. Our first Christmas together, in 2007, was the simplest of affaires. The two of us had eaten a meal and then sat on front of the television for the day, but it was without doubt the happiest holiday season I’d ever had. It was the first time I’d got that Christmas feeling.

Det å lese denne boka midt i juli og ikke til jul, er kanskje feil, men den er så godt skrevet og en sånn type bok jeg bare blir glad av, så denne boka er riktig til enhver tid, vil jeg påstå.

En annen beboer her i huset stiller seg mer skeptisk til bruken av tid og oppmerksomhet mot denne «BOB», men han kan se at en katt med en slik broket fortid kan være fascinerende. 

Jeg anbefaler boka, og jeg anbefaler alle normalt til å ta en titt på bloggen Flukten fra Virkeligheten, for der er det mange gode boktips. Nå viser det seg at boktipsene der har sommerferie frem til 9.august, men det er vel verdt å ta en titt der.

God bok og God Søndag

En Smakebit på en Søndag: To Liv – En Skjebne av Harald Berntsen

Dagens smakebit kommer fra en bok jeg har hatt en stund, og som jeg nå endelig har fått børstet støv av. Fikk inspirasjon nå som jeg var innom andre «smakebiter» og tenkte at jeg ville skrive litt om denne og linke innlegget mitt opp til den flotte gjengen! Ønsker du flere smakebiter gjør du lurt i å ta turen innom bloggen Flukten fra virkeligheten.

Hvis du er fast leser på denne bloggen, så vet du at jeg har lest mye krim de siste ukene. Dagens bok er absolutt kriminell, men denne er fra virkeligheten, og dessverre er det ingen Harry Hole eller Annika Bengtzon som kan redde dagen. Boken jeg tenker på er « To Liv – En skjebne» av Harald Berntsen.

Første gang jeg hørte om Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm var da jeg sommeren 1996 var guide i Oslo rådhus. I Alf Rolfsens “Okkupasjonsfrise” i Rådhushallen er de begge malt inn, stående mot en vegg, og vi ser den gjenkjennelige Victoria Terrasse i bakgrunnen. Guidemanuskriptet mitt sa at “Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm var de to første sivile som ble henrettet under krigen” Jeg ble både skremt og fascinert av historien, den er så brutal og så virkelig, og jeg har ikke tall på alle de turistene jeg har fortalt om disse to til. Jeg kjøpte boken “To Liv – Én Skjebne” til jul til min far det samme året, og har nå fått den tilbake. På tross av at jeg har lest (og fortalt) mye om denne historien fra før, så var det å lese Harald Berntsens beretning om de to første og største martyrene i motstanden mot nazi – okkupanten, en sterk og overveldende opplevelse.

8. september 1941 uteblir den daglige melkerasjonen fra arbeidsplassene i Oslo, og 25 – 30000 Oslo-arbeidere deltar i streiken som følger. Om kvelden 9. september lykkes det lederne i fagorganisasjonen å stoppe aksjonen, men om morgenen 10. september proklamerer Reichkommissar Josef Terboven sivil unntakstilstand. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm møtes som fanger hos Gestapo på Victoria Terrasse, og blir henrettet ved skyting samme dag. Boka forteller om deres liv og skjebne, og er både en historisk biografi, og en thriller fra virkeligheten.

S.357:

I Kristinelundveien melder Oskar Hans seg mellom kl.16 og 17 i et siderom til standretten. Han får beskjed om at de to er dømt til døden, og at Terboven har avslått deres søknad om benådning. General Rediess har gitt ordre om henrettelse samme dag. Han ber om skriftlig ordre og får den straks av Fehlis, Knab og Schiedermair. Siden det er den første henrettelsen han skal gjennomføre, får han etter reglementet nærmere instruks av Fehlis. Henrettelsen skal skje ved geværsalve, der minst tre mann skal skyte samtidig på hver av de to dømte. Unntaksvis kan eksekveringen skje ved pistolskudd i bakhodet.

Geværskytingen skal foregå på en avstand av 5-8 meter. De dømte skal ha bind for øynene, men ikke være bundet på hender og føtter. Likene skal legges i felles graver for hver eksekvering og henrettelsen skal skje der Sonderkommando på forhånd har ordnet med nødvendig gravplass. Lik skal ikke utleveres til familie eller pårørende. Lege, prest og andre tilskuere er forbudt å være til stede. Alt skal holdes strengt hemmelig, og henrettelsene skal alltid leses av Oskar Hans personlig.

I Okkupasjonsfrisen på Oslo rådhus har kunstneren Alf Rolfsen malt Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm mot en grønn vegg. De har ikke bind for øynene, men står oppstilt for å bli henrettet. Ved siden av dem, ser vi et glimt av den staslige bygningen Victoria Terrasse, som var Gestapos hovedkvarter under okkupasjonstiden. Siden ingen de kjente fikk være til stede, har vi ingen beretning om hvordan de sto det siste minuttet. Gråt de? Skrek de? Sang de nasjonalsangen?  Etter å ha lest boken, kjenner jeg at det er lite sannsynlig at de gjorde noe av delene. Og jeg tenker at kunstneren Alf Rolfsen har klart å fange essensen av disse to, deres svært ulike liv, og deres felles skjebne, med malerkosten.

Er du i Oslo området, anbefaler jeg deg å ta deg en tur innom Rådhuset, og se på okkupasjonsfrisen og all den andre flotte kunsten som er i vår storstue.

Fortsatt God Sommer og God Bok!

“Politi” av Jo Nesbø

Jeg har hatt inntrykk av at jeg må være den siste personen i Norden som ikke har lest boka Politi av Jo Nesbø. Da den kom ut i 2013 ble den raskt utropt til å være Jo Nesbøs beste bok hittil og jeg har, etter å ha lest den, forståelse for det.

Politi er Jo Nesbøs tiende bok om Harry Hole. Boka starter der den forrige sluttet. En pasient ligger i koma under streng bevoktning på sykehuset. Situasjonen har lenge vært stabil uendret, men en dag synes det plutselig som om pasienten skal begynne å våkne. Samtidig blir en politimann brutalt myrdet på åstedet for et tidligere drap. Drapet er som en kopi av det forrige, som ennå er uoppklart. Den tidligere gruppa til Harry Hole settes på saken, men strever med å finne spor og motiv. En tid senere skjer nok et drap, også denne gangen på åstedet for et uoppklart. Offeret er nok en gang politimann, og etterforskningsgruppa skjønner at de står overfor en seriemorder som dreper polititjenestemenn. Hvem er det som vil de ansatte i politiet til livs, og hvorfor?

Det er ikke så lenge siden jeg leste min første bok av Jo Nesbø, og det var litt tilfeldig at jeg tok med meg Politi fra biblioteket forrige uke. Samtidig hadde jeg lyst til å vite fortsettelsen på historien, og ikke minst om Harry Hole overlevde. Et raskt søk på bloggen min viser at jeg ikke har skrevet noe om Harry Hole siden bok nr.2... har ikke vært helt i blogghumør,men som den siste uken har vist, så har den biten av tilværelsen bedret seg.

Jeg likte denne boka bedre enn de foregående. Det er noe både med kompleksiteten og med miljøbeskrivelsene til Nesbø som fenger meg, spesielt i denne boka. Siden jeg har hatt Oslo rådhus som arbeidsplass i ti år, så ser jeg så levende for meg de møtene som beskrives, og jeg liker Nesbøs forsiktige kritikk av sammenblandinger mellom byråkrater og politikere. Jeg kjenner jeg ikke kan skrive så mye om selve historien, uten å røpe for mye av handlingen. Beskrivelsene er i overkant voldelige etter min smak, men handlingen som drives fremover er preget av en realistisk fremstilling og godt språk. Som i de tidligere bøkene, blir jeg sittende og heie på Harry Hole og hans gjeng, og jeg ble oppriktig lei meg av flere hendelser.

Jeg kan absolutt anbefale denne boka, og har jeg rett, så har du alt lest den.

God Bok!

Ekte sommerlitteratur: “HAUK OG DUE” av Henrik H. Langeland

Da jeg var på biblioteket i helgen, fikk jeg plukket med meg «Hauk og due» av Henrik H. Langeland, som jeg lenge har villet lese. Da Langeland utga  boka “Verdensmestrene” i 2010,  sa han det var starten på en romansyklus som han anså som sitt livsverk. Jeg likte det jeg hadde lest av forfatteren tidligere godt, så jeg var svært raskt til å sikre meg og lese boken som i det alt vesentlige skulle handle om guttene Lars (Laurentius Michael Meltzer) og Hauk (Henrik August Eriksen) fra Oslos beste vestkant, med skimiljøet i Hemingland i fokus. I denne boka ble vi dessuten introdusert for raddis-jenta Simone, Tveita-gjengmedlemmet Amir og arbeiderklassegutten Remi fra Oppsal. “Hauk og due” er andre bok i denne triologien, og også her er det Lars og Hauk og deres forhold som står i fokus. Vi hører ikke noe mer verken om Amir eller Remi, noe som i begynnelsen forstyrret meg litt, før jeg ble helt oppslukt av den nye handlingen.

Mens handlingen i “Verdensmestrene” foregikk i 1982, og startet med da Oddvar Brå brakk staven, er handlingen i “Hauk og due” lagt til 1992. Forholdet mellom Lars og Hauk ble i sin tid ødelagt, uten at Lars egentlig har skjønt hvorfor. At dette har hatt noe å gjøre med at Hauks søster Sunniva druknet syv år tidligere da guttene badet i Sognsvann, får vi imidlertid vite etter hvert. Også at Hauk ikke bare bebreider Lars for drukningsulykken, men faktisk mener at han var skyld i søsterens død.

Lars har i mellomtiden blitt en svært vellykket jusstudent som hanker inn den ene lauden etter den andre. Dessuten har han kapret den flotteste jenta i jussmiljøet: lekre Bettina, som i stor grad blir en biperson i bokens handling og i Lars sitt liv.  Lars elsker ikke Bettina, hun er et trofé,  men han får seg likevel ikke til å gjøre det slutt med henne. Stadig er det nemlig en ferie eller et selskap han nødig vil gå glipp av, og foreldrene hennes betyr forbindelser med dem som virkelig betyr noe. Nå nærmer det seg dessuten premiere på kabareten han og en del andre jusstudenter har øvd på i månedsvis, i tett samarbeid med kjendisadvokat Hestenes, advokaten som bokstavelig talt røkte med begge hender og hvis hostekuler og skrallende latter var og er viden kjent.  Lars orker heller ikke all støyen som vil følge med et brudd. Dette forandrer seg når han avstandsforelsker seg i Simone, ei jente det ikke er helt enkelt å komme inn på, og som blir en person som skaper spenning i boka og i livet til Lars.

Hauk er fremdeles en rebell, og jeg føler hans underliggende sinne i alt han foretar seg. Det hele topper seg under en påsketur, hvor Lars, Hauk og andre barndomsvenner bestemmer seg for å overnatte i telt i Jotunheimen, og hvor høydepunktet er det såkalte påskehopprennet i Gjendebu. Og som i bok nr. 1 går mysteriet rundt hvor det egentlig ble av den avbrukne staven til Oddvar Brå, gjennom boka som en rød tråd.

Jeg har humret og ledd meg gjennom boka, som beskriver livet på beste vestkant med både snert og litt småondskapsfull humor. Miljøbeskrivelsene fra Oslo i begynnelsen av 90-tallet, fenger meg veldig, sikkert fordi jeg bodde der selv da, som student, så både Oslobeskrivelsene og studentmiljøbeskrivelsene går rett hjem hos meg. Og at det “er noe” i alle familier, uansett klassetilhørighet, beskriver Langeland både elegant og meget humoristisk. Som for eksempel på side 268:

“Under desserten i Mikkels femtiårsdag hadde grandonkel Didrik virkelig satt en ny standard i udannet konversasjonskunst ved plutselig å brøle Bla bla bla bla! til borddamen midt i hennes taleflom. … Selv om stemningen unektelig var blitt temmelig anspent, hadde grandonkelens utbrudd i det minste vært uhyre effektivt, den stakkars damen hadde snurpet munnen igjen og ikke sagt ett ord resten av kvelden.”

Jeg leste boka først og fremst som morsom underholdning og beskrivelser, men den har også et dypere alvor i seg. Dette fremkommer særlig i handlingen rundt dødsfallet til lillesøsteren og i beskrivelsen av forholdet mellom Lars og Hauk, som skar seg flere år tilbake, og hvor det ligger mye uforløst og ubearbeidet konfliktstoff. Jeg opplevde boka som meget godt skrevet. Bokas styrke ligger etter mitt syn først og fremst på skildringen av miljøet, og her er jeg langt på vei enig med NRKs anmelder Leif Ekle, når han i sin anmeldelse av 10.09.2012 skriver:  ” … men Langeland skriver så godt og malende om borgerligheten at jeg i blant opplever det samme ubehaget ved lesingen som når jeg står overfor virkelighetens varianter. Det har nok noe med klasse å gjøre.”

Jeg innser at jeg gjerne vil vite mer om Lars og Hauk, for den slutten, nei den slutten… er ikke sånn som jeg vil ha dem, men forfatteren gjør jo noe genialt. Han fikk iallefall meg til å nesten skrike i frustrasjon over at boka og fortellingen var slutt!

Utgitt: 2012

Forlag: Tiden Norsk Forlag

Antall sider: 300.

Ønsker alle en fin sommerdag! God Bok!

En smakebit på en søndag: Boderline av Liza Marklund

Jeg var på biblioteket i går, og plukket med meg litt sommerlitteratur. Blant bøkene jeg kom hjem med, var Borderline, den niende boken om journalisten Annika Bengtzon. Jeg har ikke lest bøkene om Annika i rekkefølge, men Liza Marklund skriver så bra, at det går fint å hoppe litt frem og tilbake i fortellingen. Faktisk så har hun vel egentlig gjort det selv også, de første bøkene i serien er ikke skrevet i kronologisk rekkefølge.

Jeg tenkte dette var en god bok å bidra med på «En smakebit på en søndag» hos Flukten fra virkeligheten.

Borderline er fra 2011, og dessverre må jeg si, forferdelig aktuell i sin tematikk. Thomas, Annikas ektemann, som hun igjen er sammen med, er på konferanse i Nairobi, og han er med på en rekogniseringsreise nær grensen til Somalia, hvor blir kidnappet sammen med en del andre europeere. Annika blir dratt inn i et voldsomt kidnappingsdrama som ryster både Europa og Øst-Afrika.

Mine tanker går til vinterens store medieoppslag og den politiske drakampen vi har hatt her i landet i månedsvis angående båtflyktinger og hvor mange flyktninger vi skal ta imot. Liza Marklund er som alltid treffsikker i sin politiske holdning og kritiserer høylytt de nordiske landenes steile holdning, samt EU’s svik mot den 3.verden.

S.19:

Jeg synes det er forferdelig, sa Berit. –Hele Frontex er et utrolig kynisk eksperiment, et nytt jernteppe.

Annika logget seg inn på Facebook og bladde gjennom kollegenes statusoppdateringer.

-Hensikten, sa Berit, – er å stenge den fattige verden ute fra Europas overflod. Og med en sentral organisasjon slipper de lokale regjeringene massevis av kritikk. Når de kaster ut unge mennesker, kan de bare henvise til Frontex og toe sine hender, omtrent som Pontius Pilatus.

Boken er spennende. Handlingen drives frem av Annika selv, som midt i en presset situasjon holder seg selv gående. Dette er en roman om hvordan den gamle, frie verdenen bygger jerngitter mot den nye, ufrie. Boka handler vel så mye om hvordan relasjoner mellom mennesker revner og andre bygges opp. I tillegg er det også en parallell handling med unge kvinner, mødre, som blir knivstukket bakfra og drept rundt om i Stockholm. Med andre ord, dette er nok en handlingsspekket bok fra Liza Marklund.

s.175:

Utenfor holdt vaktenes bål på å slukne. Jeg hørte en av dem snorke. Det var veldig kaldt, jeg frøs så jeg ristet. Holdt jeg på å få feber? Hadde malariamyggen Anopheles gambiae plassert parasitten sin i leveren min? Var det symptomene som begynte?

Jeg begynte å gråte igjen.

Jeg var så sulten.

Om kvelden hadde de gitt meg ugali med et kjøttstykke til, en i kjøttet krøp det hvite mark, jeg klarte ikke spise det, og Den høye skrek til meg og tvang kjøttet inn i munnen min, men jeg bet tennene sammen; han holdt for nesen min til jeg besvimte, og da jeg kom til meg selv igjen, hadde han forsvunnet og tatt meg seg ugalien.

Sulten vred seg som en feit slange i mellomgulvet.

Jeg pustet inn i mørket og kjente smaken av brakkvann.

Sønnen av Jo Nesbø

Boken Sønnen av Jo Nesbø har jeg hatt stående i bokhylla i lang, lang tid. Jeg hadde en Nesbø-periode for en stund siden, men den ble altfor kort til at jeg kom igjennom alle de bøkene jeg da planla å lese, og siden så har den bare blitt stående. Da jeg skulle til Frankrike i juni, som jeg tidligere har omtalt, så tok jeg med meg Sønnen i håndbaggasjen. Det ble ingen lesing på utfarten, men da jeg endelig hadde funnet lesegleden igjen i min søster hage, så ble det til at jeg begynte å lese litt i den her. Det var først på flyet hjem jeg ble skikkelig grepet av handlingen, og da jeg var tilbake på Kjevik, så hadde jeg ikke mange kapitlene igjen. Det var like før jeg måtte sette meg på flyplassen og lese den ut, det har jeg jo måttet gjøre før, men siden jeg ble hentet, så var vel det litt mye forlangt. Hjemme igjen, tok det et par dager før jeg fant leseroen igjen, men da fikk jeg lest den ut, og hvilken tvist på slutten! Jeg skal ikke røpe noe her, men denne boka anbefales varmt.

Jeg har selv bodd oppe ved Akerselva i åtte år, og gikk forbi Tranen hver dag på vei til og fra jobb. Kanskje var dette med på å holde min interesse for handlingen, det at det meste skjedde i hva jeg lenge definerte som mitt nærområde.

Fra forlagets side (Aschehoug):

Korrupsjon og organisert kriminalitet er kreftene bak de store dramaene, enten de utspiller seg på Politihuset, i Rådhuset, på snuskete hotellrom i kvadraturen eller blant dopselgerne langs Akerselva. Dette er en skandinavisk “The Wire” i et forstørret hyperrealistisk Sin City-Oslo.

Sonny er en idealfange. I det moderne, fluktsikre fengselet Staten lytter han til de andre innsattes skriftemål og gir dem forlatelse for deres synder. Noen hvisker om at Sonny soner for andres forbrytelser.

Førstebetjent Simon Kefas er en politimann av den gamle skolen. Han har på samme dag fått en ny drapssak og en ny partner.

Sonnys far stod sin sønn og Simon svært nær. For Sonny var faren idolet, for Simon ungdomsvennen og kollegaen. Begges verden ble snudd opp ned da Sonnys far ble avslørt som korrupt og tok sitt eget liv.

Men en dag endrer et skriftemål alt.

Da boka Sønnen kom, fikk den litt blandet mottakelse, og det skjønner jeg. Noen sa de savnet Harry Hole, og jeg er blant de som skjønner at forfatteren ønsker å komme med bøker uten sin legendariske politietterforsker, det er noe med å få lov til å frigjøre seg fra tidligere historier, og på mange måter å begynne fra start igjen. Og jeg likte godt Simon Kefas, som blir hovedetterforsker, og som kjente Sonnys far. Jeg blir også dratt inn av alle detaljene til Jo Nesbø, hans kjennskap og beskrivelser av Oslos underverden, og inngående personbeskrivelser. Han klarer å få meg til å like, samt mislike, en del av persongalleriet i boka, og ved å stadig bringe inn nye spor og retninger, er det ingenting som for meg er gitt i historien før siste side er lest.

Jo Nesbø skriver lett og leseverdig, og han har en actionfylt driv gjennom historien. Jeg likte spesielt kulissene for handlingen, mitt gamle nærmiljø, og jeg likte flere av hovedpersonene godt. Samtidig er jeg enig i at boka bærer litt preg av å være litt vel voldelig og fantasifull til tider, så det blir relativt virkelighetsfjernt og voldsomt. Det religiøse bakteppet i «Sønnen» er velbrukt, med soning, tilgivelse og frelse, og jeg får ikke helt tak på den delen av historien, det blir litt vel søkt, når det er snakk om hevn og botsgang. Handlingens korrupte sider, persongalleriet og omgivelsene er det som jeg liker best med boka, og jeg kan absolutt anbefale boka. Det er ikke for ingenting at dette ble den mest solgte boka i 2014. Den passer godt til late sommerdager og flyturer, så en god feriebok, etter min mening.